To dager før julaften.
Det er kaldt på Veitastrond. Likevel føles det så trygt, godt og varmt. Trygge, gode venner og naboer. Vi mangler ingenting, og julefeiring og julebudskap kan fylle oss med glede.
Noen år tilbringer jeg julen med barna våre fra slummen i Kampala. De som mangler alt. Ett år, på selveste juledagen, opplevde jeg det som ble min versjon av Piken med svovelstikkene. Jeg så hun som satt alene da det mørknet og forsøkte å selge stearinlysstumper.
Hva som skjedde videre med henne den kvelden vet jeg ikke. Men hun ble min egen versjon av Piken med svovelstikkene.
Hun var så liten. Tynn, redd og med store øyne uten glede. Smuget bak henne var så trangt at ingen kunne følge henne om hun måtte gjemme seg vekk. Hun satt der, der gatene ble tause. Noen få skritt fra slummen. Det trange smuget var sikkert hennes nødvei hjem til mamma.
Foran henne sto en liten eske. Noen stearinlys-stumper hun forsøkte å selge. Håpet om noen shilling å ta med hjem til en syk mor. Hun sa ingenting. Jo, et svakt: «Candle, please.» Men ingen stoppet. Ingen trengte en stump stearinlys fra henne på julekvelden.
Det var jul, ikke langt unna. Hun kunne lukte den. Hun kunne høre barn som lo. Men hun var ikke en del av det.
Da mørket kom, tok hun opp et lys. Den minste lille stumpen, som ingen ville savne. Flammen kom sakte, så forsiktig. I det lyset skapte hun et øyeblikk det hun savnet: ris og kylling på en tallerken. En mor som smilte til henne. Men flammen døde raskt ut – og alt ble borte.
Hun våget ikke å tenne det neste lyset, en av de tre korte stumpene som lå igjen i esken. Hun bare satt der. I mørket. Hun visste det var forgjeves. Likevel var ønsket og drømmen så sterk at det ga et slags håp. Hun ville så gjerne. Hun visste at mamma lå på matten sin og ventet på henne. Tenk om hun kunne åpne de små fingrene sine og la masse mynter trille ut, og se mamma smile.
Men var ingen mynter gjemt i hendene hennes.
Det var jul.
Men det var ingenting.
Jeg glemte ikke den lille piken, og vi fant henne igjen, i Katangaslummen. Hun er en av våre nå. Mamma levde ikke så mange uker etter denne julen. Piken med stearinlys-stumpene het Shukura.
For meg vil hun likevel aldri bli noen annen enn Lyset.
