Historien om Rebecca - og hennes store dag

Dette bildet er tatt på den som trolig er en av de største dagene i Rebeccas liv. På siden her vli vi fortelle historien om Rebecca, tilfeldighetene som spilte inn, og hvordan en norsk kvinne med masse engasjement og følelser og et stort hjerte snudde opp ned på hennes situasjon.

Tilbake til forsiden


Den spennende dagen

Det er en stille og betenkt Rebecca som sitter her, på Mulago Hospital, for oppfølging alt for sent etter kreftoperasjonen hun måtte ta for lenge siden. Det kostet henne det ene benet, og siden den gang har hun vært redd for at kreften hadde spredd seg. Nå skal hun endelig då svar. Men det var en lang og spennende tid før hun kom hit igjen. Og som dere sikkert forstår, hun fikk positivt svar. Men la oss gå tilbake til utgangspunktet.

Der ingen skulle tru...

Rebecca vokste opp så avsides som vel mulig, dypt inne i skogsområdene helt mot grensa til Kenya (se ringen). Som foreldreløs fikk hun bo hos en onkel, men var alltid den minst elskede i kampen med familiens egne barn der det alltid var knapphet på alt. Hun tok nok minst sin del av arbeidet med jordflekkene de hadde, og var flittig hushjelp i tillegg. Men det ble stadig vanskeligere, for noe var feil med kroppen hennes. Hun gikk stadig dårligere, og fikk mer og mer vondt. Til slutt ble det så ille at de kostet på seg lege. Han var sikker på at det var kreft, og kreftbehandling fantes bare i Kampala, hovedstaden. Onkel hadde ingen midler til å betale for en slik behandling, men fikk ordnet transport til en plass i Kampala, dr. Sam, der hun kunne få hjelp. Der ble hun forlatt uten noen kontaktmulighet hjem.

Men hun fikk hjelp hos dr. Sam, som både skaffet operasjon, strålebehandling og medisin til hun var definert som klar til hjemreise. Ingen kontakt fantes, men hun fikk hjelp med penger til turen til en nærliggende plass med en minibuss, og noen shilling til en motorsykkel-taxi siste biten. Seks måneder senere var angitt for neste kontroll

Rebecca kom aldri til kontroll, og ingen hadde noen måte å finne henne på. Men hun var ikke glemt av alle. Siden jeg hadde besøkt dr Sam og fortalte det på facebook, dukket Gunnhild fra Fusa opp. Hun hadde besøkt klinikken til dr Sam på et Uganda-besøk og hadde startet å hjelpe henne med å sende støtte til dr. Sam. Nå undret hun på om vi kunne finne ut om Rebecca. sin situasjon.

 

Møtet med Rebecca

Å finne Rebecca var ingen enkel sak. Etter noe diskusjon fikk vi se noen av papirene kontoret hadde om henne, men ikke medisinsk informasjon, selvfølgelig. Der hadde hun i en samtale fortalt navnet på folkeskolen hun en gang gikk på. Det ble nøkkelen til å finne henne. Skolen ble kontaktet, og elevene spurt om noen kjente en jente som hadde mistet et ben. Noen få av de 800 der visste om henne. Dermed var det å sette seg i bilen, kjøre til Kenya-grensa, spørre seg fram mot skolen vi hadde fått navnet på, og etter det som føltes som endeløs kjøring på ikke-veier, var vi der. Inn i bilen med en lærer og en veiviser-elev, og vi sto på gårdsplassen til Rebecca. Hun var gråtende glad over å se oss, og hadde det på ingen måte bra. Det tok da også bare en times tid før vi var på vei tilbake til Kampala. Hun fikk sove hos en av damene i Care4 Starving Children, og neste dag var det Mulago Hospital. Først irriterte over at hun både kom sent og ikke hadde avtale, men noen timer senere lå hun på benken hos legen. Alle prøver var fine, alt så bra ut. Men Rebecca ville ikke hjem, hennes drøm var å begynne på videregående skole, som ikke fantes der.

Skoledrømmen blir virkelighet

Det ble en lærerik oppplevelse å forsøke å finne en skole til Rebecca. En ting er at skolepengene på internatskole, som hun trengte, var høye. Verre var det at skole etter skole ikke ønsket, og heller ikke lagt til rette for funksjonshemmede elever. Det var mye trapper, det var latrine der du sitter på huk, ikke "sitte-toaletter" som hun trengte etc. Det så vanskelig ut, til vi møtte en rektor med en kunstig arm. Han forsto, og ville hjelpe. Men da måtte vi samarbeide om nødvendige tiltak, noe vi gjorde. Det betød at skolen kunne ta i mot ikke bare Rebecca, men ytterligere fire funksjonshemmede. Slik banet hun vei for nestemann også.

Tilbake i landsbyen

Nå er vi tlibake til toppbildet, rebeccas store dag. Etter en tid på skolen fikk hun problemer med helsa igjen, og i samråd med skolen ble vi enige om at hun skulle ta en pause. Helsesjekker viste at det ikke var kreften som var tilbake, hun var bare så sliten av alt hun hadde vært i gjennom, og trengte å lade battteriene og tenke over om dette var noe hun orket og ønsket sterkt nok. Grundig samtale med onkel fulgte da vi kom tilbake, for å være trygge på at hun fikk det bra, og nå hadde vi stadig kontakt på telefon når hun trengte det.

I løpet av ukene i Kampala snakket vi mye. Rebecca kunne fortelle om en tid etter operasjonen med så mye baksnakk og mobbing. Mye overtro, at hun ble straffet for å være foreldreløs og uønsket, at hun var ond, alt mulig. Så fikk vi den store muligheten. I et samarbeid med forsikringsselskapet Fremtind fikk vi midler til å hjelpe barn i de verste områdene uten strøm med solcelle-lykter. Den gamle skolen til Rebecca var en opplagt kandidat. Men vi skulle ikke dele ut lykter, det skulle Rebecca gjøre.

Livet videre for Rebecca

Rebecca har fått det mye bedre i landsbyen nå. Hun har en posisjon etter lykteutdelingen. Hun har kommet seg igjen helsemessig, og ikke minst har hun fått seg kjæreste. For å komme i gang med noe mens hun var hjemme, har hun fått opplæring hos en sydame, så nå har hun timer der om dagen og hjelper folk med søm. Jeg er ikke sikker på at hun kommer tilbake til den videregående skolen. Men jeg vet hun har fått et mye bedre liv, alt takket være en Gunnhild som brydde seg om hva som skjedde med den Rebecca hun følte hun måtte støtte etter den dagen og deres møte hos dr. Sam! Slik er livets tilfeldigheter!