Slik finansieres våre prosjekter!

Vår viktigste støtte i arbeidet er de 217 fadderne (pr. 1. juli 2019) som betaler 250 kroner måneden for å gi et navngitt barn et nytt liv, fra slummen uten noe til tryggere forhold med helsetjenester, mat og to måltider daglig og skolegang betalt av sin fadder. I tillegg er det innsamlinger, aktiviteter som basaren ovenfor, støtte fra Lionsklubber, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Vi har også hatt kalendersalg og har noen produkter for salg. Vil du bli fadder - kontakt oss på tlf. 95986632 - mail: post@care4.no eller melding på facebook: Sultne barn lærer ikke.

Tilbake til forsiden

 

God inntekt fra loddsalg

Loddsalg på Lustramarknaden ga god støtte til prosjektet vårt. Her er det Leidulf Kvam, leder i Luster Lions, og kona Lillian, som står for loddsalget på Lustramarknaden. Sammen med ævrige tilskudd er det slike tiltak som gjør det mulig for oss å dele ut moskitonett og hjelpe barn med skolemat.

180 kilo mat på en sykkel

Har du en sykkel kan du også være en aktør i transport-bransjen! Som denne karen som transporterte varer fra engros-markedet for oss. Tre 50-kilos sekker med mais, ris og sukker, 30 kilo med andre varer. Det ble kontrollert og trygt fraktet kilometrene til barnehjemmet vi hjalp denne dagen. Og det ga en "god" inntekt for en svært service-minded transportør i downtown Kamala denne dagen.

En annen type mat-tilsyn!

Desverre er korrupsjon og lureri vanlig i et fattig land som Uganda. Du har alltid måtte være litt smart for å klare deg, og det sitter i hos mange. Derfor har vi regelmessig uanmeldte besøk på skolene rundt lunch-tider for å sjekke at barna får den maten de skal ha, riktige mengder og at de som står i kø for maten er de vi har betalt for. Vi opplevde enkelte forsøk på lureri i starten, nå vet de at kontrollen kommer og har alt på stell. Men det er trist når du oppdager at en overlærer har bedt om at porsjonene med mais reduseres litt for hvert barn så han kan ta med seg en sekk med mais hjem. Han kommer aldri til å forsøke det igjen, da vet han at han ikke lenger har en jobb å gå til.

De som måtte se på andre spise

Disse barna var starten for vårt skolemat-prosjekt. Samlet i et klasserom for "de fattige" satt de og ventet på at vennene deres skulle spise seg mette. Vi var sjokkerte, men oppdaget raskt at slik var det på alle skoler. Som den mest naturlige ting av verden skilte de mellom dem som hadde råd eller ikke. Ingen betaling, ingen mat.
Tenk deg å være elev og komme med tom mage på skolen kl. 07.00, inn på klasserommet mens klassekamerater får frokosten. Lunch kl. 12.30 der de fleste får sin posho, mens du ser på, fortsatt like sulten. Hjem ved 5-tiden og forhåpentligvis er det noe mat på charcoalen - trekull-spannet som de fleste bruker til matlaging. Matoke - spisebananer - eller posho. Det er sjelden noe annet i de fattige områdene.

Utdeling i system

Matutdeling er en velorganisert aktivitet på skolene. De minste først, klassevis. På vei mot de som deler ut poshoen og bønnene står tønna med vaskevannet, slik at alle er rene på fingrene til de skal spise. Aldri ser vi støy eller krangel blant elevene som venter på sin tur. Deretter til en plass i skyggen for å få i seg maten, innlevering av tallerken og ny vasking av hendene. Den tiden du har igjen av pausen er din til lek og moro.

Her snakker vi store porsjoner

På skolene er det gjerne gjort avtaler med folk som kommer og lager og deler ut maten. De har også ansvaret for at de har nok ved til matlagingen. Til de store kjelene er det åpenbart bare trevirke som gjelder. Og det er store porsjoner som skal lages. Varmen i tillegg til de 30 gradene ute får svetten ut, men det er bare å holde ut i de røykfyllte rommene, som regel enkle vegger med bølgeblikktak som holder regnet ute, men også røyken inne. Det er trolig godt med frisk luft, uansett hvor varm den er, når kokinga er fullført.