Et bilde som ikke skulle være mulig

Dette bildet er beviset på at alt er mulig. Jenta er 15 år gamle Helen, og historien finner du nedenfor. Om en jente som var fanget og uten muligheter i sin situasjon til noen utenfra så henne og gjorde noe. En av våre beste opplevelser.

Tilbake til forsiden

En jente i kjetting

Det var Tina, en av medarbeiderne våre i slummen, som ringte og varslet. Hun hadde besøkt rommet en liten gutt delte med to søstre og en mor fordi han trengte hjelp for å begynne på skolen. Hans behov var utvilsomt, og rapporten var skrevet. Men det var mer. Hun så en 15 år gammel jente som hadde kjetting rundt ankelen og var låst fast til et sengebein. Dette måtte vi følge opp.

Jeg kom dit neste dag, da sto Helen i døråpningen, akkurat så langt som hun kom pga kjettingen. Det var ingenting spesielt å se med henne, annet enn preget av fattigdom som gjelder så mange. Men vi gikk inn, og jeg satte meg med Helen. - Fire og et halvt år, fortalte hun, da jeg spurte hvor lenge hun hadde vrt fanget i det lille rommet. Moren fortalte historien bak. Om Helen som fikk malaria som liten, ble alvorlig syk, men overlevde. Ettervirkningen var en hjerneskade som gjorde at hun noen ganger ville rømme vekk. Det hadde skjedd to ganger, og moren så ingen annen løsning enn kjettingen. Hun måtte jo ha muligheten til å ta vaskejobber for penger til mat, og hvordan kunne hun ellers ha kontroll på datteren? - Og legene hadde ingen løsning, spurte jeg, og forsto fort hvor langt unna deres hverdag jeg var. Legen, hvem av dem kunne noen gang drømme om å slippe inn til en lege? Det de ikke løste sjøl, ble ikke løst. Sånn var det.

Men moren ble selvfølgelig kjempeglad da jeg spurte om vi fikk lov til å ta med Helen på sykehus for undersøkelse, og kanskje behandling. Helen selv gråt, av glede over at noen i det hele tatt brydde seg om henne. Vi lovet ingenting, annet enn å gjøre vårt beste for å finne en løsning. Avtale ble gjort på ButaBika - det eneste psykiatriske sykehuset i Kampala. Vi skulle i alle fall finne ut om noe kunne gjøres, eller om Helen kunne få opphold på et bedre sted.

 

Helens store - utrolige - dag

Min dag med Helen ble spesiell. Hun holdt meg i hånden hvert sekund mulig som om hun var livredd hun skulle miste muligheten til et bedre liv. Hunskalv av frykt i bilen opp til ButaBika, og enda mer da vi kom inn til legen som ventet på oss. Svarte på spørsmål, fortalte om hvordan det var å sitte i kjetting til en opprørt hoderystende lege før vi gikk til EEG-testing. Livredd er sikkert beste beskrivelse av situasjonen da elektrodene ble festet, både for situasjonen og hva de skulle finne ut. Ventetiden etterpå var lang, og føltes lenger, før det var ny samtale med legen som hadde sine teorier. Ja, Helen hadde en skade, en minimal sådan. Hun var sikker på at vi skulle løse det med enkel medisinering, to tabletter om dagen. Medisinene var forøvrig gratis. Og vi kunne starte samme dagen. Vi lot en uke gå for å se resultatet. Som den slitne moren som i årevis hadde følt så dårlig for datteren, for bestemoren som var kommet for å følge med, for naboene, og absolutt for meg var det som et mirakel. En ny Helen, uten kjetting nå, hadde vokst fram fra den redde, utrygge jenta. Men det stoppet ikke der. Siden vi gjerne kunne trenge en til på skolematen til våre barn var hun et opplagt valg. Her er jenta vår i arbeid, sammen med moren. Det er like emosjonelt hver gang å se det bildet, og tenke på jenta i kjetting i mer enn fire år. Og det er like spesielt hver gang vi møtes. Det er ikke akkurat noen kultur for klemming i Kazinga. Det blåser både Helen og jeg i. Hver gang vi møtes er det like spesielt, og klemmen like god. For vi vet begge hvor tilfeldig det var at vi møttes og at hun på den måten kunne få livet tilbake!